First day of ''work''

(Norsk versjon lenger ned) 

Tuesday last week was the first day of work in Bolivia. After the meeting with our (temporarily) contact person in the project, we got picked up by the same nice man that picked us up at the airport. We took a minibus for one hour to Aldea, after we had waited a long time in the sun. When we got there we walked over the polder and up the hill that seems sooo long now before our bodies have adapted to the altitude. We said ‘’hola’’ to one of the house leaders who happened to be by the entrance. Our companion said quickly ‘’ciao’’, and there we were, with our rucksacks on our backs and had no clue of what was going on. I shouted ‘’what now?’’, before he was far gone. Well.., he guessed he could ask the house leader if he could help us. Confusion, and something that reminds me awfully a lot of irritation, are some of the words that can describe what was going on inside my head. Afterwards we were taken to the volunteer cabaña, where many of the boys were together with another volunteer. A bit because of this, I asked if we had a lock on the door to our room. The project manager said he would get a man whom I could talk to. The hours passed, and no man showed up. After a long power nap it was absolute darkness outside, and the hunger snuck up and reminded us that we hadn’t been eateing since 1 o’clock. We gathered some strength to get out of bed and see if we could meet the kids. We obviously came in the middle of a moving-session; almost all the cabañas were being cleaned for stuff to prepare for renovation. Seconds after leaving the volunteer cabaña, kids that in no way were shy, were all over us unknown white ones, asking for help to carry their stuff. We contributed, even with a smile, but after a couple of rounds the smile slowly faded into dizziness and a strong need of recharging the batteries. We decided to defeat the darkness and had our fingers crossed for some street shop to be open. With the flashlight I after this little adventure was really glad my dad convinced me to bring, we went on a chocolate hunt. It was, after all, my birthday the next day. This had been the excuse for eating unhealthy for almost a week, but the argumentation wasn’t weakened by the fact that the day was actually coming. I guess I have to mention that the need for chocolate grew a little when we got the message, from a volunteer must know, not the project (they must thing that we don't understand anything...), that we were to work with the oldest children. By some reason we had built up a fear for these ''big and scary kids'' between the ages of 12-15, and sugar was needed to calm the nerves. On our way, in total absence of light except from the little flash light to 30 Norwegian kroners, we met dogs that were just a little bit too interested in us. We are not the ones with the most experience from Aldea, but one good tip we still can offer: if you don’t have chocolate before 20.00, wait until the next day.

This is our view on our way to Aldea. If you manage to ignore the fact that the filming is terrible (as always), you can see a glimpse of the magnificent mountains we have fallen so much in love with, and you can prepare to get jealous. (I’m going to put most of the blame for the poor footage on the bumpy roads this time..). You can also hear the charming sound of the bus.

NORSK 

Første dag på ''jobb''

Tirsdag var første arbeidsdag i La Paz. Etter møtet med vår (midlertidige) kontaktperson i prosjektet ble vi hentet av samme hyggelige representant som hentet oss på flyplassen. Vi tok minibuss i en times tid, etter mye venting i solsteken. Da vi kom frem måtte vi gå over den tørrlagte elva og opp bakken som virker så uendelig lang nå før kroppen har tilpassa seg høyden. Da vi kom frem hilste vi på en av huslederne som tilfeldigvis var i nærheten. Vår følgesvenn sa raskt ‘’Ciao’’, og vi sto der med sekken på ryggen og ikke ante bæret. Jeg ropte ut at ‘’hva nå?!’’, før han hadde kommet seg avgårde. Nei jo, han kunne jo spørre huslederen om han kunne hjelpe oss. En smule forvirring, og noe som ligner fælt på det å være irritert, er stikkord for det som surra inni hodet mitt da jeg sto der. Vi ble etter hvert vist til volontørcabañaen, hvor mange av guttene var sammen med en av de andre volontørene. Noe på grunn av dette, spurte jeg om vi ikke hadde lås på romdørene våre, hvor jeg av prosjekt’’manageren’’ fikk til svar at han skulle hente en mann jeg kunne prate med. Timene gikk, og mannen kom aldri. Etter noen timer på øyet ble det bekmørkt ute, og sulten kom smygende og minnet oss på at vi ikke hadde spist siden 13-tida. Vi hadde samlet litt krefter til å våge oss ned og ut til barna. Vi hadde tydeligvis kommet midt i flyttesjauen; nesten alle cabañaene skulle gjøres klar til oppussing! Få sekunder etter at vi hadde gått ut av volontørboligen var det barn som på ingen måte var for sjenerte til å spørre oss to ukjente blekfiser om bærehjelp. Vi bidro vi, til og med med et smil, men etter noen runder ble smilet gjort om til svimmelhet og et sterkt behov for påfyll av energi. Vi bestemte oss for å trosse mørket å krysse fingrene for at en eller annen gatebutikk fortsatt var åpen. Med lommelykta, som jeg etter denne turen ble vanvittig glad for at pappa overtalte meg til å ta med, i handa, gikk vi på sjokoladejakt. Det var tross alt bursdagen min påfølgende dag, og selv om denne dagen hadde vært unnskyldning for å spise usunt i nesten en uke, var det ikke mindre kraft i argumentet når dagen endelig skulle komme. Det bør vel nevnes at behovet for sjokolade ble noe større da vi fikk overbragt beskjeden, via en volontør må vite, og ikke av prosjektet (de må tro at vi ikke skjønner noe som helst..), at vi skulle jobbe med de eldste. Av en eller annen grunn hadde vi bygd oss opp en frykt for disse ''store skumle'' barna mellom 12 og 15 år, og sukker var nødvendig for å roe nervene. På veien, uten snev av lysglimt annet enn den lille røde lommelykta til 30 kr, møtte vi hunder som syntes vi var akkurat litt for interessante. Vi er nok ikke de med flest erfaringer fra barnelandsbyen, men ett godt tips kan vi likevel bidra med: har du ikke sjokolade før kl. blir 20; vent til dagen etter. Rett og slett.

Over kan du se utsikten vår på vei til Aldea. Hvis du er i stand til å overse det faktum at filmingen er elendig (som vanlig), kan du se glimt av de fantastiske fjellene vi har falt pladask for, og du kan gjøre deg klar for å bli sjalu. (Jeg klandrer de humpete veiene for dårlig filming denne gangen..). Du kan også høre den sjarmerende knirkingen fra bussen.