Waiting for the bus

(Norsk under filmen)

In this country, there are no busstables, no system to know if the buss is on time, or any kind of system that makes it easier for us forners to navigate back and forth. The busses, or vans with seats, come when they come. And if they are full, there's only one thing to do: wait for the next, whenever that is. 

Venter på bussen 

Her i landet har man ikke busstabell, sanntidssystem eller noe som helst system som gjør det lettere for oss utlendinger å navigere i landet. Bussene, eller kassebilene med seter, kommer når de kommer. Og er de fulle, ja da er de fulle. Da er det kun én ting å gjøre: vente på neste, uansett når det måtte være. 

Two weeks at Aldea.

(Norsk versjon nederst)

After the first week in the village I was super happy and my face was covered in a big smile, and wasn’t really prepared for that. No harassment, no obvious bullying of the pale noobie, that still understand very little of their mother tongue. This week started good as well, but got elements of what I feared when I first got to know that I was going to work with the oldest boys: 

Hints of ‘’bullying’’ and ‘’harassment’’ in creative forms- at least attempts of this. After finishing the supper, they really tried to brake me for oh so many minutes -maybe 30 -45. Well, it was mainly two, I think, who ran the show, and the others just went with it. I have among other things been asked to suck the balls of one of the boys (maybe even two- the first one didn’t know the English phrase ‘’suck my balls’’, and I don’t know Spanish that well, so who knows). Hmm. Even though I expected this behavior, it is still something that puts me off when kids between 11-15 years talks to me like that without blinking. Surprisingly enough I often manage to shut up, thanks to my useless Spanish, and to just give them the look that says ''yeah, I don’t think I’m gonna care today'', as an alternative to total ignorance. 

One of the boys has threaten to throw knifes and other less scary objects at me. He actually has thrown rocks at me (well, only one, and he got a bit smaller when I met him on the way and underlining that he after all only reaches my shoulders). This was one of few times I just couldn’t help my self… I have to work a lot with my self, especially when it comes to them so bad wanting to show power and to undermine me and others. I know very little about psychology and pedagogy (obviously, just look at the example above) and everything else that comes in handy when working with kids and youths. BUT, I remind myself all the time that these boys have a past I can not even begin to understand. It’s at times like these, I really struggle to understand that we are aloud to work here, for our own sake, but mostly for the kids’ , that are in big risk of being met the wrong way… The big question ‘’What do I really have to contribute with?’’ that’s going to haunt me, and the blog, lights up like a neon sign on my retina. 

Their challenging past does not just become visible in their encounter with me. It is also in the encounter with our house pets- we have five(!) dogs in our cabaña. It’s obvious that animal rights are not on the agenda. Of course, human rights first, and needles to say there is something cultural making the difference a lot bigger to my known Norway. I can feel that this will be one of the biggest challenges in the village. They are rough. And of course, sometimes they also treat them in a way even I think is ok, but it is when they occasionally go faaaar outside what ‘’hobby-animal-protection-activist-me’’ think is ok, whoa, then all the muscles in my body tightens. Having to watch, or knowing that this happens right behind my back without reacting, -because any kind of reaction would cause them to get more violent… You who know me might understand how much I’m holding back. IT’S DIFFICULT. Then its especially its nice to have a team partner who has to listen to how provoked I actually get, so that both them and I can start fresh the next day. 

It’s not just the boys that are challenging. The fact that I have to work under a ‘’house mom/dad’’ that I neither understand the language of, is also making the list. And the methods here..aia.. There’s so much that’s different, and I know that I can’t come here thinking I know that much better. When it here and there comes up things that are so ingrained in my skin that this is not the way to handle it, that the voice in my head tells me ‘’I actually know this’’ shows up.. yeah, then it’s ALSO DIFFICULT. 

Still, I’m super excited for next week, to show them that I’m not going anywhere, even though my boys (just some of them, some times) do their best to test me and ones have given it a good try to push me faaar away. They won’t get rid of me just yet. This gringa is not going anywhere. 

PS: This is kind’a big (for me)! I managed to get one of the oldest boys to read his favorite fairytale for me; Hansel and Gretel… 

NORSK

To uker på Aldea.

To uker på Aldea.


Etter første uke i landsbyen var overstått var jeg overglad og trynet var pynta med et glis jeg ikke helt var forberedt på. Ingen trakassering, ingen åpenlyst utestenging eller mobbing av den nye bleike volontøren som (fortsatt) forstår lite av deres morsmål. Denne uka starta tida i landsbyen ganske så bra, men fikk etterhvert innspill av det jeg hadde frykta da jeg fikk vite at jeg skulle jobbe med de eldste guttene:

Hint av ‘’mobbing’’ og ‘’trakassering’’ i kreative former- i alle fall et sterkt forsøk på dette. Etter kveldsmat en dag prøvde de virkelig å knekke meg. Det pågikk i mange minutter, kanskje 30 – 45. Vel, det var vel egentlig bare to av de som styrte showet, mens resten hang seg på. Jeg har blant annet blitt bedt om å suge ballene til en av guttene (kanskje til og med to- førstemann kunne ikke frasen ‘’suck my balls’’, og jeg kan ikke så mye spansk, så hvem vet). Hmm. Selv om jeg har forventet slik oppførsel, er det likevel noe som setter meg ut når guttunger mellom 11-15 år snakker slik til meg uten å blunke. Overraskende nok klarer jeg tidvis å holde veldig kjeft- det kan jeg takke min talentløse spansk for, sånn at jeg kan gi mitt ‘’Vet du, i dag gidder jeg faktisk ikke å bry meg om drittslenginga di’’- blikk som et alternativ til total ignoranse.

En av guttene har trua med å kaste både kniver og andre mindre skumle gjenstander. Han har faktisk kasta stein på meg (kun én stein da, og han ble litt mindre da jeg uten å si et ord møtte han på veien og understrekte at han tross alt går meg til skuldrene). Dette var en av gangene jeg ikke har klart å dy meg… Lite overrakende må jeg jobbe mye med meg selv, spesielt når det kommer til at de så gjerne ønsker å vise makt og undergrave meg og andre. Jeg har mildt sagt lite peiling på psykologi og pedagogikk (tydeligvis, med tanke på eksempelet overfor) og alt annet som kommer godt med når man skal jobbe med barn og unge. MEN, jeg minner meg selv på hele tiden at disse guttene har en fortid jeg ikke har sjans til å sette meg inn i. Det er i sådan stund jeg blir litt forundret over at vi faktisk får lov til å jobbe her, for vår egen del, men aller mest for ungdommene, som i aller høyeste grad risikerer å bli møtt på helt feil måte… Det store spørsmålet ‘’Hva har egentlig jeg å bidra med?’’ som kommer til å forfølge både meg og bloggen, lyser i sådan stund som et neonskilt på innsiden av netthinna.

Deres utfordrende fortid viser seg ikke bare i deres møte med meg. Det er også i møte med alle våre husdyr- vi har hele fem hunder, i tillegg til de andre som svinser rundt. Det er tydelig at dyrevern og-rettigheter ikke er noe som står høyt på dagsordenen. Så klart, menneskerettigheter først, og selvfølgelig er det noe kulturelt som er med på å øke forskjellen fra mitt vante Norge. Jeg kjenner likevel at dette kommer til å bli en av de største utfordringene i landsbyen. De er hardhendte, noen ganger faktisk innenfor det jeg med mine norske øyne synes er ‘’greit’’. Men det er når de tidvis beveger seg laaaaaaangt utenfor det hobbydyrevernsaktivistmeg synes er ok, whoa, da spennes alle musklene i kroppen. Det å måtte sitte å se på, eller å vite at dette skjer rett bak meg og ikke gi noen som helst reaksjon, i og med at en hvilken som helst reaksjon vil kunne tirre de opp til å være enda mer voldelige.. Dere som kjenner meg kan kanskje forstå hvor mye jeg må tøyle meg. DET ER VANSKELIG. Og da er det godt å ha Eline som må høre på hvor provosert jeg egentlig blir (men det går ganske fort over), sånn at jeg kan la de (og meg selv) starte med blanke ark dagen etter.

Det er ikke bare guttene som er utfordrende. Det å jobbe under en husansvarlig jeg heller ikke forstår språket til er også høyt oppe på lista. Og metodene her.. aia.. Det er så mye som er annerledes, og jeg vet jeg ikke kan komme her å tro jeg vet bedre. Og, når det i hist og pist dukker opp saker og ting som er så inngrodd under huden på meg at dette ikke er måten å fikse det på, og at stemmen i hodet mitt forteller meg at ‘’dette vet jeg faktisk’’ dukker opp… ja da er det OGSÅ VANSKELIG.

Jeg er likevel kjempegira på å dra tilbake neste uke, og å vise at jeg ikke har tenkt meg noen vei, selv og guttene mine (bare noen, av og til) gjør det de kan for å teste meg og en gang har gitt det et godt forsøk på å dytte meg laaaangt vekk. De blir ikke kvitt meg enda. This gringa is not going anywhere.


PS: Dette er ganske stas (for meg)! Jeg klarte å få en av de eldste guttene til å lese favoritteventyret sitt for meg; Hans og Grete..

Back to..Halloween

(Norsk versjon under nederste bilde)

Some of the other girls we live with invited us to a halloween gathering (yeah, two weeks ago, i know..). I figured I'd post some of the few pictures i found on my phone from this day.

I dressed (did my makup) as a wich/ Hald monster. I actually hurried to take this picture just for you Ingebjørg! :) Fingers crossed for that you won't get a nightmare this time...

Now we are going to our first street work. I will post a pic of our outfit when i come back (WHAT A TEASE). It's someting you don't wanna miss..




NORSK

Tilbake til...halloween!

Noen av de andre jentene vi bor med inviterte oss til en halloweenfest (ja, det er to uker siden, i know). Jeg tenkte likevel jeg kunne poste noen av de få bildene jeg tok fra denne kvelden.

Jeg kledde meg ut (sminket meg) som Hald-monsteret/ heks (det var en hatt med, men for bildets skyld måte den ryke). Jeg skyndte meg å ta dette bilde bare for deg, Ingebjørg! Krysser fingrene for at du slipper mareritt denne gangen..

Nå skal vi på vårt første gatearbeid. Jeg skal poste bilde av vår fantastiske outfit når jeg kommer tilbake (FOR EN TEASE!). Du vil ikke gå glipp av det..

First day of ''work''

(Norsk versjon lenger ned) 

Tuesday last week was the first day of work in Bolivia. After the meeting with our (temporarily) contact person in the project, we got picked up by the same nice man that picked us up at the airport. We took a minibus for one hour to Aldea, after we had waited a long time in the sun. When we got there we walked over the polder and up the hill that seems sooo long now before our bodies have adapted to the altitude. We said ‘’hola’’ to one of the house leaders who happened to be by the entrance. Our companion said quickly ‘’ciao’’, and there we were, with our rucksacks on our backs and had no clue of what was going on. I shouted ‘’what now?’’, before he was far gone. Well.., he guessed he could ask the house leader if he could help us. Confusion, and something that reminds me awfully a lot of irritation, are some of the words that can describe what was going on inside my head. Afterwards we were taken to the volunteer cabaña, where many of the boys were together with another volunteer. A bit because of this, I asked if we had a lock on the door to our room. The project manager said he would get a man whom I could talk to. The hours passed, and no man showed up. After a long power nap it was absolute darkness outside, and the hunger snuck up and reminded us that we hadn’t been eateing since 1 o’clock. We gathered some strength to get out of bed and see if we could meet the kids. We obviously came in the middle of a moving-session; almost all the cabañas were being cleaned for stuff to prepare for renovation. Seconds after leaving the volunteer cabaña, kids that in no way were shy, were all over us unknown white ones, asking for help to carry their stuff. We contributed, even with a smile, but after a couple of rounds the smile slowly faded into dizziness and a strong need of recharging the batteries. We decided to defeat the darkness and had our fingers crossed for some street shop to be open. With the flashlight I after this little adventure was really glad my dad convinced me to bring, we went on a chocolate hunt. It was, after all, my birthday the next day. This had been the excuse for eating unhealthy for almost a week, but the argumentation wasn’t weakened by the fact that the day was actually coming. I guess I have to mention that the need for chocolate grew a little when we got the message, from a volunteer must know, not the project (they must thing that we don't understand anything...), that we were to work with the oldest children. By some reason we had built up a fear for these ''big and scary kids'' between the ages of 12-15, and sugar was needed to calm the nerves. On our way, in total absence of light except from the little flash light to 30 Norwegian kroners, we met dogs that were just a little bit too interested in us. We are not the ones with the most experience from Aldea, but one good tip we still can offer: if you don’t have chocolate before 20.00, wait until the next day.

This is our view on our way to Aldea. If you manage to ignore the fact that the filming is terrible (as always), you can see a glimpse of the magnificent mountains we have fallen so much in love with, and you can prepare to get jealous. (I’m going to put most of the blame for the poor footage on the bumpy roads this time..). You can also hear the charming sound of the bus.

NORSK 

Første dag på ''jobb''

Tirsdag var første arbeidsdag i La Paz. Etter møtet med vår (midlertidige) kontaktperson i prosjektet ble vi hentet av samme hyggelige representant som hentet oss på flyplassen. Vi tok minibuss i en times tid, etter mye venting i solsteken. Da vi kom frem måtte vi gå over den tørrlagte elva og opp bakken som virker så uendelig lang nå før kroppen har tilpassa seg høyden. Da vi kom frem hilste vi på en av huslederne som tilfeldigvis var i nærheten. Vår følgesvenn sa raskt ‘’Ciao’’, og vi sto der med sekken på ryggen og ikke ante bæret. Jeg ropte ut at ‘’hva nå?!’’, før han hadde kommet seg avgårde. Nei jo, han kunne jo spørre huslederen om han kunne hjelpe oss. En smule forvirring, og noe som ligner fælt på det å være irritert, er stikkord for det som surra inni hodet mitt da jeg sto der. Vi ble etter hvert vist til volontørcabañaen, hvor mange av guttene var sammen med en av de andre volontørene. Noe på grunn av dette, spurte jeg om vi ikke hadde lås på romdørene våre, hvor jeg av prosjekt’’manageren’’ fikk til svar at han skulle hente en mann jeg kunne prate med. Timene gikk, og mannen kom aldri. Etter noen timer på øyet ble det bekmørkt ute, og sulten kom smygende og minnet oss på at vi ikke hadde spist siden 13-tida. Vi hadde samlet litt krefter til å våge oss ned og ut til barna. Vi hadde tydeligvis kommet midt i flyttesjauen; nesten alle cabañaene skulle gjøres klar til oppussing! Få sekunder etter at vi hadde gått ut av volontørboligen var det barn som på ingen måte var for sjenerte til å spørre oss to ukjente blekfiser om bærehjelp. Vi bidro vi, til og med med et smil, men etter noen runder ble smilet gjort om til svimmelhet og et sterkt behov for påfyll av energi. Vi bestemte oss for å trosse mørket å krysse fingrene for at en eller annen gatebutikk fortsatt var åpen. Med lommelykta, som jeg etter denne turen ble vanvittig glad for at pappa overtalte meg til å ta med, i handa, gikk vi på sjokoladejakt. Det var tross alt bursdagen min påfølgende dag, og selv om denne dagen hadde vært unnskyldning for å spise usunt i nesten en uke, var det ikke mindre kraft i argumentet når dagen endelig skulle komme. Det bør vel nevnes at behovet for sjokolade ble noe større da vi fikk overbragt beskjeden, via en volontør må vite, og ikke av prosjektet (de må tro at vi ikke skjønner noe som helst..), at vi skulle jobbe med de eldste. Av en eller annen grunn hadde vi bygd oss opp en frykt for disse ''store skumle'' barna mellom 12 og 15 år, og sukker var nødvendig for å roe nervene. På veien, uten snev av lysglimt annet enn den lille røde lommelykta til 30 kr, møtte vi hunder som syntes vi var akkurat litt for interessante. Vi er nok ikke de med flest erfaringer fra barnelandsbyen, men ett godt tips kan vi likevel bidra med: har du ikke sjokolade før kl. blir 20; vent til dagen etter. Rett og slett.

Over kan du se utsikten vår på vei til Aldea. Hvis du er i stand til å overse det faktum at filmingen er elendig (som vanlig), kan du se glimt av de fantastiske fjellene vi har falt pladask for, og du kan gjøre deg klar for å bli sjalu. (Jeg klandrer de humpete veiene for dårlig filming denne gangen..). Du kan også høre den sjarmerende knirkingen fra bussen. 

Alalay

(Norsk versjon under filmen) 

Short about the project, accessed from Stromme Foundations home page http://strommestiftelsen.no/alalay, where you can read more.
1. Streetwork: the project meets the kids and youths in the street, encouraging them to leave the street life, and to get more safe frames, where they can get an education.
2. Girl/boy centers in the city: here the kids/youths live the first months after they have decided to leave the street.
3. The village (Aldea): When they have weaned off their habits from the life on the street, they often spend a long period of time in the village outside the city. Here they live with ‘’family moms’’ or ‘’dads’’ and get the possibility to go to school and several activities.
4. Getting ready for the adult life: when the youths are between 16-18 years they go back to the city centers (same as step 2) for the last step of Alalay before they have to manage on their own. By these institutions they learn a profession and get the possibility to start working or continue studying.

Eline and I will join the street work on Mondays, and on Tuesdays, Wednesdays and Thursdays we will work and live at Aldea.

Here is a movie that shows why and how the project started with just one lady wanting to make a difference.  

NORSK

Alalay 

Kort om hvordan prosjektet arbeider, tatt fra Strømmestiftelsens nettside http://strommestiftelsen.no/alalay, hvor du kan lese mer. 
1. Det oppsøkende arbeidet på gata: Barn og ungdom motiveres til å forlate gatelivet og komme inn i en mer ordnet tilværelse, der de blant annet får utdanning. 
2. Mottakssenteret: På mottakssenteret bor barnet eller ungdommen de første månedene etter at de har bestemt seg for å forlate gatelivet.
3. Landsbyen (Aldea): Når de har lagt av seg vanene fra gatelivet følger en ofte lang periode i landsbyen utenfor La Paz eller Santa Cruz, de to byene Alalay jobber i. Her bor barna i hus med ''familiemødre'' eller ''fedre'', får skolegang og en rekke aktiviteter. 
4. Klar til voksenlivet: Fra de er 16 til de fyller 18 er de tilbake i byen på et av sentrene for det siste stadium i Alalay før de skal klare seg selv. Ved disse institusjonene lærer de ulike yrker og får siden sjansen til å begynne å jobbe eller studere videre. 

Eline og jeg vil delta på gatemøtene på mandager, og jobbe og bo på Aldea tirsdager, onsdager og torsdager. 

Over kan du se en film om hvorfor og hvordan prosjektet startet med kun en ung dame som ønsket å utgjøre en forskjell. 

-S

Final destination: La Paz

(Norsk versjon nederst)

Our plane landed in La Paz, Bolivia night to Saturday. A small and nice man from Alalay picked us up and took us to the Mission Alliance’s house in the city. The project were actually supposed to find a host family for us, but the last day in Lima they told us that they unfortunately hadn’t found one yet. We were taken to our room, and made an agreement that we were to be picked up at 11.00, approximately 7(!) hours after arrival. (And by the way: 11 o’clock in Bolivia apparently means 12.20, this had to be our first meeting with the Latin-American ‘’mañana, mañana-culture’’ in Bolivia). When we finally were on our way, a bit reduced due to the height and lack of sleep, we went to a fund raising for Alalay. The event was apparently taking place on a very hidden location, because no one, neither taxi drivers nor other locals had a clue of where it was. We found it eventually, and everything was in big contrast to how I had imagined how the project worked. The location and the foods (especially the treats) was really fancy and expensive cars were lined up outside. We could mingle and help our selves with all kinds of foods and desserts. Already the first day in La Paz we sat the standard for our diet..

Tired after cruising the streets of La Paz, we were glad to get the message that Sunday was for adapting to the height and relaxation, because already on Monday, we were going to visit almost all the different parts of the project. What they are I will explain in another post.
  

NORSK 

Siste stopp: La Paz

Natt til lørdag landet flyet vårt i La Paz, Bolivia. En liten, hyggelig mann fra Alalay hentet oss, og fulgte oss til Misjonsalliansens hus i byen. Prosjektet skulle finne vertsfamilie til oss, men siste dag i Lima ble vi fortalt at de dessverre ikke hadde funnet familie til oss enda. Vi ble vist til rommet vårt, og avtalte at han skulle hente oss kl. 11.00 dagen etter, ca. 7(!) timer etter ankomst. (Forresten: Kl. 11.00 i Bolivia betyr tydeligvis 12.20., dette må vel være det første møte med den Latinamerikanske ‘’mañana, mañana-kulturen’’ i Bolivia). Da vi endelig kom oss avgårde, noe høydesjuk og preget av mangel på søvn, dro på et innsamlingsarrangement for Alalay. Dette var tydeligvis på en veldig hemmelig plass, for ingen, hverken taxisjåfører eller andre lokale, hadde peiling på hvor dette lokalet var. Da vi til slutt ankom arrangementet, sto dette i veldig kontrast til alt hva jeg har gjort meg opp av tanker om Alalay. Arrangementlokalet og maten (spesielt dessertavdelingen) var utrolig fancy og utenfor sto dyre bilder linet opp på rekke. Vi kunne mingle rundt i horden av mennesker og forsyne oss med alt mulig av forskjellig mat og desserter. Det må nevnes at allerede første dag i La Paz satt vi standarden for kostholdet her nede.

Noe over middels sliten etter å farte rundt i La Paz sine gater var vi veldig glade over å få nyheten om at søndag var satt av til akklimatisering og avslapping, for allerede på mandag skulle vi besøke nesten alle delene av prosjektet. De forskjellige stegene prosjektet består vil jeg beskrive nærmere i en senere post.

Time flies

(Norsk versjon nederst)
The time has gone by so fast. Three weeks in Lima is already over. We have seen and experienced so much in such a short time. Shortly summarized: 

political involvement, water park, great contrasts, warm families, mini mountain hiking, cold showers (I had warm water most of the time ;) ), lots of incredibly good food (which of course has its price), busses not dimensioned for our western size, traffic that apparently were in total chaos but in reality were very organized, wild animals in my room (no relax, just some unwanted cohabitants), strangers wanting to give an helping hand to us confused white ones, some whistling and shouting but surprisingly little, misunderstandings, salsa course in the living room, visiting a project in the mountains, birthday celebrations- including my one, learned how to make pisco sour, and we have met a lot of great people thanks to our family. Here are some clips and pictures from my weeks in Lima.

NORSK

Tida flyr!

Tida har gått utrolig fort. Tre uker i Lima er allerede over. Vi har sett og opplevd utrolig mye på kort tid. Kort oppsummert:
politisk engasjement, fontenepark, kontraster i lange baner, varme familier, minifjelltur, kalde dusjer, dyreliv på rommet, utrolig mye god mat (som selvsagt har sin pris), busser som ikke er dimensjonert for vestlige, et trafikkbilde som tilsynelatende er totalt kaotisk men som egentlig er veldig strukturert, fremmede som vil gi en hjelpende hånd til oss forvirrede hvite, noe plystring og roping etter oss men overraskende lite, misforståelser, salsakurs i stua, prosjektbesøk i fjellet, feiret flere bursdager- inkludert min egen, lært oss å lage pisco sour, i tillegg til å ha møtt mange flotte mennesker takket være familien. Over finner du noen klipp og bilder fra ukene i Lima.

-S 

Water park

(Norsk under filmene)

Our amazing sister have taken us out on a lot of things, among others: the water park. It was really awesome, even though I was a bit tired this day. Luckily I managed to take some footage!

Water show

Vannshow

Crazy people
Gale mennesker

Water tunnel
Vanntunnel

NORSK

Vannpark  

Vår fantastiske søster har tatt oss med på mange ting i løpet av disse ukene, blant annet: vannparken. Det var utrolig kult, selv om jeg var litt trøtt denne dagen.. Jeg fikk uansett tatt noen filmsnutter, så her er de!

-S

Have we been breaking the rules?..

(Norsk versjon lenger ned)

Already the first day in Lima we got a sneak peek into the Peruvian culture. We have a big sister down here, who is political active, so the cultural aspect we got to meet this day was campaigning towards election of district mayor.

The day started with our host mom telling us that this day would be ‘’loco’’. A lot of ladies came to our hose to eat dinner, and I took the position, a position I still have today, as ‘’the one who doesn’t speak Spanish’’. During the afternoon, we got a task to cut bread. Lots of bread.

The food were to be given to the poor who attended a political meeting later that night. We also got T-shits for the event. I thought we were to be at the event at 19.00, but as late as 20.15 we still were making the sandwiches. We continued making food after we arrived, and after some confusion due to the language barrier, the food were handed out and Ingrid and I decide to check out what was happening in the scene area. We sneaked up from the back of the room on the right side, four-five rows, and were looking for available seats. Heads from the back of the room until row eight were turning like dominoes, to look at the white blondes who apparently were lost. We quickly sat down and listened to the man with the microphone. Now the speeches were over, and he was reading straight from a Power Point on a big screen. Most likely this was the political platform of the party. I commented on him reading straight from the Power Point, and Ingrid thought out loud that it could be because it most likely were a lot of blind people there...yeah, and when I said it also could be because a lot of really poor people were there, and not everyone know how to read, she felt kind of stupid.

The night merged in to a dancing pit, that we of course joined. I guess we didn’t have much choice. Earlier we had been told that our host sister was a really good Marinera-dancer, which is a traditional Peruvian dance. She proved the rumors right while dancing with a former student of her. I of course, as the tourist I was/still am, had to capture this on tape.

It was in this moment while filming, I heard that the former mentioned man with the microphone, still were shouting slogans for the party through the speakers, I came to think of a little something-something from the contract with Hald and Stromme Foundation hat I signed just weeks earlier. The sound of it goes something like this: ‘’(…) The participant is not to participate in commercial or political events that can harm the name and reputation of the foundation (…)’’……We have to admit that we didn’t know much about the political manifest of this party, and therefor didn’t know if we had broken the rules. Approximately 1,5 minutes after this realization, the candidate himself asked for a picture with us. We were so insecure, and openly giggled and looked nervously at each other, right in front of him, standing there waiting for a photo with the white girls from Norway. Well, we couldn't make the hostfamily look bad, so he got his picture. 

NORSK

Har vi gått over streken nå?..

Allerede første dag, fikk vi et innblikk i den Peruanske kulturen. Vi har ei storesøster her nede som er politisk aktiv, og kulturaspektet det er snakk om er Peruansk kampanje frem mot ordførervalg.

Dagen startet med at vår vertsmor fortalte oss at denne dagen kom til å bli ‘’loco’’. En fin samling damer kom og spiste middag her i huset vårt, og jeg inntok min posisjon (en posisjon jeg fortsatt har) som ‘’hu som ikke kan spansk’’. Litt lenger ut på ettermiddagen ble Ingrid og jeg ble satt til å skjære brød. Masse brød.

Dette skulle deles ut til fattige på et politisk møte som skulle finne sted senere på kvelden, der vi skulle heie og danse. Vi fikk også T-skjorter for anledningen. Jeg hadde forstått det sånn at vi skulle være på lokalet kl. 19, men så sent som 20.15 sto vi fortsatt å smurte sandwicher. Smurninga fortsatte etter ankomst, og etter noe språkforvirring ble maten delt ut og vi bestemte oss for å ta en nærmere titt på hva som foregikk lenger fremme ved sceneområdet. Vi snek oss fram fra bakerste rad ut på høyre side, fire fem rader fram og så (diskret) etter ledige stoler. Hodene snudde seg som dominobrikker fra bakerst til ca. rad 8, for å beskue de to bleikfisene som tilsynelatende hadde forvillet seg inn. Vi satte oss fort ned, og hørte lydig på den entusiastiske mannen med mikrofon. Nå var talene ferdig, og han leste rett fra en Power Point som ble vist på storskjerm, som mest sannsynlig inneholdt partiprogrammet til partiet. Jeg kommenterte dette, og Ingrid tenkte høyt at det kunne være fordi det sikkert var mange blinde der… Ja.. Da jeg responderte med at i og med at det var mange fattige der, kunne det være mange som ikke kunne lese, ble hun noe rødkinnet.

Kvelden gikk over til runddans og pardans, noe vi selvfølgelig ble med på. Vi hadde vel egentlig ikke noe særlig valg. Vi hadde blitt fortalt at vertssøster var langt over gjennomsnittet god i den tradisjonelle folkedansen ‘’Marinera’’, noe hun beviste sammen med en tidligere elev av henne. Jeg, (turisten som jeg da var/er..) måtte jo selvfølgelig få fanget denne nydelige dansen på film. Det var i dette øyeblikket, da jeg filmet og hørte at den tidligere nevnte mannen med mikrofon, fortsatt kastet inn kampanjerop over høyttalerne, at jeg kom på en frase fra kontrakten fra Hald og Strømmestiftelsen vi hadde skrevet under noen uker tidligere. Budskapet lyder noe som så: ‘’(…) Deltakeren skal ikke delta på kommersielle eller politiske eventer som kan skade Strømmestiftelsens renommé (…)’’ ……………Vi må jo innrømme at vi på dette tidspunktet ikke hadde hadde stålkontroll på partiprogrammet til denne herremannen som hele salen så gjerne ville ha som ordfører, og derfor ikke visste om dette kunne ‘’skade Strømmestiftelsens renommé……………….. uups.. Ca. ett og et halvt minutt etter denne ‘’åpenbaringen’’ ble vi spurt om å ta bilde sammen med selveste ordførerkandidaten sjøl. Ingrid og jeg var fortsatt noe usikker på hvor langt over streken vi nå hadde gått, og denne usikkerheten, formidlet gjennom nervøse blikk og barnslig fnising, ble selvfølgelig utspilt rett foran nesa på kandidaten selv, som sto og venta på dette bilde med bleikfisene fra Norge. Vel, vi kunne ikke sette verstfamilien i et dårlig lys, så han fikk bildet sitt.

-S

Lima airport

(Norsk versjon under filmen) 

The journey from Trondheim to Lima took approximately 24 hours. Here are the first seconds on Peruvian soil captured on tape. Tired, and exited!

groping for prozac by Ostomy (httpfreemusicarchive.orgmusicOstomyVolume_Igroping_for_prozac)

Lima Flyplass 

Reisen fra Trondheim til Lima tok ca 24 timer. Her er de første få sekundene på peruansk jord foreviget på film. Slitne og spente!

-S

The life in Lima

(Norsk versjon under bildet)

We are six girls from Act Now who are going to stay in South-America for our internship. Four of us are going to work in Peru, and Eline and I will leave for La Paz, Bolivia after three weeks to work as volunteers at one of Stromme foundation’s local partner organizations; Alalay. I will write more about the project and actual tasks when we get more information.

For these three weeks in Lima, we attend a language course six days a week. The school is in another district, so we have to take two different busses to get there. It takes between one and an half and two hours one way, depending on the traffic.

We are separated into pairs, and we live with locale host families. I live with Ingrid, and I am so thankful for that. She is a pleasure to live with, and of course, it is a great advantage to share a host family with someone who actually master the language. Our host family could not have been better. They are so warm and welcoming and takes good care of us. Thanks to them, we have experienced many different things. I hope I will have time to tell you about it soon!

Here we are on the bus on our way home, not following the advice about not using the smart phone in public.


      

Her er vi på bussen på vei hjem mens vi handler i strid med rådet vi fikk om å ikke bruke smarttelefonen offentlig.

Livet i Lima

Vi er seks jenter fra Act Now som har vårt praksisopphold i Sør-Amerika. Fire av oss skal jobbe i Peru, og Eline og jeg drar til La Paz, Bolivia etter tre uker for å jobbe som volontører for en av Strømmestiftelsens lokale partnere; Alalay. Jeg vil skrive mer om prosjektet og faktiske oppgaver når vi får vite mer om prosjektet.

I disse tre ukene i Lima går vi på språkskole seks dager i uka. Skolen ligger i et annet distrikt, så vi må ta to busser for å komme dit. Vi bruker mellom en og en halv og to timer hver vei, avhengig av trafikken (som er et eget kapittel).

Vi bor parvis hos lokale vertsfamilier. Jeg bor sammen med Ingrid, noe jeg er veldig takknemlig for. Hun er en glede å bo med, i tillegg til at det er mange fordeler med å dele vertsfamilie med noen som behersker språket. Vertsfamilien kunne ikke vært bedre. De er så varme og gjestfrie og tar veldig godt vare på oss. Vi er mange opplevelser rikere takket være dem. Håper jeg får tid til å fortelle om det snart!

-S 

Information!

Hald international Centre is a vocational school with three programs: Connect, Focus and Act Now, which is the program I’m attending. The three programs all have a collaborating organization in Norway, where Stromme Fundation (Strømmestiftelsen) is the one collaborating with Act Now. You can read more about Stromme Fundation here: http://www.strommestiftelsen.no/

The school year started with 6 weeks at Hald’s location in Mandal, Norway, where students from Norway and all over the world had lectures and preparing courses before the internship started. Act Now will have an internship for 7 months, and 6 weeks of debriefing and information work when we return to Hald. You can read more about Hald and the different programs at Hald's home page: http://www.hald.no/

Another organization important to mention, is FK (Fredskorpset). FK are funding the exchange, and making it possible for students (and employees) from all over the world to exchange to other countries. Read more about FK here: http://www.fredskorpset.no/

Here we go!

(This post were suposed to be published night to wednesday, so ... yeah.. here it is)

Approximately 30 hours before departure, I finally managed to make myself a blog.. This will be a highly informal blog, consisting deep (mostly superficial) thoughts and reflections from my experiences from my everyday life, pictures, movies and a spoon full of grammar errors, (this in addition to the intentional norwegian-english), since I will try to write as much as I can in English. 

In this moment, its less than 2,5 (!) hours until departure. I have not packed yet, and in the search for something else to than packing, I decided it would be in everyone’s best interest if I made my first blog post. It’s better to write about how much I hate packing, rather than to actually just do it. Woah, I can hear my mum’s voice telling me how close she is to an heart attack because of me. Well, I guess you are glad that you are not awake now, mum, to see that I have actually not started yet. By the time you see this, I’m already in Amsterdam. Haha. Well, time to start packing..! I wish you a good night with this short film from my way from Hald to my home cityTrondheim

We blogs 
-S