(Norsk versjon nederst)
One of the boys has threaten to throw knifes and other less scary objects at me. He actually has thrown rocks at me (well, only one, and he got a bit smaller when I met him on the way and underlining that he after all only reaches my shoulders). This was one of few times I just couldn’t help my self… I have to work a lot with my self, especially when it comes to them so bad wanting to show power and to undermine me and others. I know very little about psychology and pedagogy (obviously, just look at the example above) and everything else that comes in handy when working with kids and youths. BUT, I remind myself all the time that these boys have a past I can not even begin to understand. It’s at times like these, I really struggle to understand that we are aloud to work here, for our own sake, but mostly for the kids’ , that are in big risk of being met the wrong way… The big question ‘’What do I really have to contribute with?’’ that’s going to haunt me, and the blog, lights up like a neon sign on my retina.
Their challenging past does not just become visible in their encounter with me. It is also in the encounter with our house pets- we have five(!) dogs in our cabaña. It’s obvious that animal rights are not on the agenda. Of course, human rights first, and needles to say there is something cultural making the difference a lot bigger to my known Norway. I can feel that this will be one of the biggest challenges in the village. They are rough. And of course, sometimes they also treat them in a way even I think is ok, but it is when they occasionally go faaaar outside what ‘’hobby-animal-protection-activist-me’’ think is ok, whoa, then all the muscles in my body tightens. Having to watch, or knowing that this happens right behind my back without reacting, -because any kind of reaction would cause them to get more violent… You who know me might understand how much I’m holding back. IT’S DIFFICULT. Then its especially its nice to have a team partner who has to listen to how provoked I actually get, so that both them and I can start fresh the next day.
It’s not just the boys that are challenging. The fact that I have to work under a ‘’house mom/dad’’ that I neither understand the language of, is also making the list. And the methods here..aia.. There’s so much that’s different, and I know that I can’t come here thinking I know that much better. When it here and there comes up things that are so ingrained in my skin that this is not the way to handle it, that the voice in my head tells me ‘’I actually know this’’ shows up.. yeah, then it’s ALSO DIFFICULT.
Still, I’m super excited for next week, to show them that I’m not going anywhere, even though my boys (just some of them, some times) do their best to test me and ones have given it a good try to push me faaar away. They won’t get rid of me just yet. This gringa is not going anywhere.
NORSK
After the first week in the village I was super happy
and my face was covered in a big smile, and wasn’t really prepared for that. No
harassment, no obvious bullying of the pale noobie, that still understand very
little of their mother tongue. This week started good as well, but got elements
of what I feared when I first got to know that I was going to work with the
oldest boys:
Hints of ‘’bullying’’ and ‘’harassment’’ in creative forms- at least attempts of this. After finishing the supper, they really tried to brake me for oh so many minutes -maybe 30 -45. Well, it was mainly two, I think, who ran the show, and the others just went with it. I have among other things been asked to suck the balls of one of the boys (maybe even two- the first one didn’t know the English phrase ‘’suck my balls’’, and I don’t know Spanish that well, so who knows). Hmm. Even though I expected this behavior, it is still something that puts me off when kids between 11-15 years talks to me like that without blinking. Surprisingly enough I often manage to shut up, thanks to my useless Spanish, and to just give them the look that says ''yeah, I don’t think I’m gonna care today'', as an alternative to total ignorance.
Hints of ‘’bullying’’ and ‘’harassment’’ in creative forms- at least attempts of this. After finishing the supper, they really tried to brake me for oh so many minutes -maybe 30 -45. Well, it was mainly two, I think, who ran the show, and the others just went with it. I have among other things been asked to suck the balls of one of the boys (maybe even two- the first one didn’t know the English phrase ‘’suck my balls’’, and I don’t know Spanish that well, so who knows). Hmm. Even though I expected this behavior, it is still something that puts me off when kids between 11-15 years talks to me like that without blinking. Surprisingly enough I often manage to shut up, thanks to my useless Spanish, and to just give them the look that says ''yeah, I don’t think I’m gonna care today'', as an alternative to total ignorance.
One of the boys has threaten to throw knifes and other less scary objects at me. He actually has thrown rocks at me (well, only one, and he got a bit smaller when I met him on the way and underlining that he after all only reaches my shoulders). This was one of few times I just couldn’t help my self… I have to work a lot with my self, especially when it comes to them so bad wanting to show power and to undermine me and others. I know very little about psychology and pedagogy (obviously, just look at the example above) and everything else that comes in handy when working with kids and youths. BUT, I remind myself all the time that these boys have a past I can not even begin to understand. It’s at times like these, I really struggle to understand that we are aloud to work here, for our own sake, but mostly for the kids’ , that are in big risk of being met the wrong way… The big question ‘’What do I really have to contribute with?’’ that’s going to haunt me, and the blog, lights up like a neon sign on my retina.
Their challenging past does not just become visible in their encounter with me. It is also in the encounter with our house pets- we have five(!) dogs in our cabaña. It’s obvious that animal rights are not on the agenda. Of course, human rights first, and needles to say there is something cultural making the difference a lot bigger to my known Norway. I can feel that this will be one of the biggest challenges in the village. They are rough. And of course, sometimes they also treat them in a way even I think is ok, but it is when they occasionally go faaaar outside what ‘’hobby-animal-protection-activist-me’’ think is ok, whoa, then all the muscles in my body tightens. Having to watch, or knowing that this happens right behind my back without reacting, -because any kind of reaction would cause them to get more violent… You who know me might understand how much I’m holding back. IT’S DIFFICULT. Then its especially its nice to have a team partner who has to listen to how provoked I actually get, so that both them and I can start fresh the next day.
It’s not just the boys that are challenging. The fact that I have to work under a ‘’house mom/dad’’ that I neither understand the language of, is also making the list. And the methods here..aia.. There’s so much that’s different, and I know that I can’t come here thinking I know that much better. When it here and there comes up things that are so ingrained in my skin that this is not the way to handle it, that the voice in my head tells me ‘’I actually know this’’ shows up.. yeah, then it’s ALSO DIFFICULT.
Still, I’m super excited for next week, to show them that I’m not going anywhere, even though my boys (just some of them, some times) do their best to test me and ones have given it a good try to push me faaar away. They won’t get rid of me just yet. This gringa is not going anywhere.
PS:
This is kind’a big (for me)! I managed to get one of the oldest boys to read
his favorite fairytale for me; Hansel and Gretel…
NORSK
To uker på Aldea.
To uker på Aldea.
Etter første uke i landsbyen var overstått var jeg overglad og trynet var pynta med et glis jeg ikke helt var forberedt på. Ingen trakassering, ingen åpenlyst utestenging eller mobbing av den nye bleike volontøren som (fortsatt) forstår lite av deres morsmål. Denne uka starta tida i landsbyen ganske så bra, men fikk etterhvert innspill av det jeg hadde frykta da jeg fikk vite at jeg skulle jobbe med de eldste guttene:
Hint av ‘’mobbing’’ og ‘’trakassering’’ i kreative former- i alle fall et sterkt forsøk på dette. Etter kveldsmat en dag prøvde de virkelig å knekke meg. Det pågikk i mange minutter, kanskje 30 – 45. Vel, det var vel egentlig bare to av de som styrte showet, mens resten hang seg på. Jeg har blant annet blitt bedt om å suge ballene til en av guttene (kanskje til og med to- førstemann kunne ikke frasen ‘’suck my balls’’, og jeg kan ikke så mye spansk, så hvem vet). Hmm. Selv om jeg har forventet slik oppførsel, er det likevel noe som setter meg ut når guttunger mellom 11-15 år snakker slik til meg uten å blunke. Overraskende nok klarer jeg tidvis å holde veldig kjeft- det kan jeg takke min talentløse spansk for, sånn at jeg kan gi mitt ‘’Vet du, i dag gidder jeg faktisk ikke å bry meg om drittslenginga di’’- blikk som et alternativ til total ignoranse.
En av guttene har trua med å kaste både kniver og andre mindre skumle gjenstander. Han har faktisk kasta stein på meg (kun én stein da, og han ble litt mindre da jeg uten å si et ord møtte han på veien og understrekte at han tross alt går meg til skuldrene). Dette var en av gangene jeg ikke har klart å dy meg… Lite overrakende må jeg jobbe mye med meg selv, spesielt når det kommer til at de så gjerne ønsker å vise makt og undergrave meg og andre. Jeg har mildt sagt lite peiling på psykologi og pedagogikk (tydeligvis, med tanke på eksempelet overfor) og alt annet som kommer godt med når man skal jobbe med barn og unge. MEN, jeg minner meg selv på hele tiden at disse guttene har en fortid jeg ikke har sjans til å sette meg inn i. Det er i sådan stund jeg blir litt forundret over at vi faktisk får lov til å jobbe her, for vår egen del, men aller mest for ungdommene, som i aller høyeste grad risikerer å bli møtt på helt feil måte… Det store spørsmålet ‘’Hva har egentlig jeg å bidra med?’’ som kommer til å forfølge både meg og bloggen, lyser i sådan stund som et neonskilt på innsiden av netthinna.
Deres utfordrende fortid viser seg ikke bare i deres møte med meg. Det er også i møte med alle våre husdyr- vi har hele fem hunder, i tillegg til de andre som svinser rundt. Det er tydelig at dyrevern og-rettigheter ikke er noe som står høyt på dagsordenen. Så klart, menneskerettigheter først, og selvfølgelig er det noe kulturelt som er med på å øke forskjellen fra mitt vante Norge. Jeg kjenner likevel at dette kommer til å bli en av de største utfordringene i landsbyen. De er hardhendte, noen ganger faktisk innenfor det jeg med mine norske øyne synes er ‘’greit’’. Men det er når de tidvis beveger seg laaaaaaangt utenfor det hobbydyrevernsaktivistmeg synes er ok, whoa, da spennes alle musklene i kroppen. Det å måtte sitte å se på, eller å vite at dette skjer rett bak meg og ikke gi noen som helst reaksjon, i og med at en hvilken som helst reaksjon vil kunne tirre de opp til å være enda mer voldelige.. Dere som kjenner meg kan kanskje forstå hvor mye jeg må tøyle meg. DET ER VANSKELIG. Og da er det godt å ha Eline som må høre på hvor provosert jeg egentlig blir (men det går ganske fort over), sånn at jeg kan la de (og meg selv) starte med blanke ark dagen etter.
Det er ikke bare guttene som er utfordrende. Det å jobbe under en husansvarlig jeg heller ikke forstår språket til er også høyt oppe på lista. Og metodene her.. aia.. Det er så mye som er annerledes, og jeg vet jeg ikke kan komme her å tro jeg vet bedre. Og, når det i hist og pist dukker opp saker og ting som er så inngrodd under huden på meg at dette ikke er måten å fikse det på, og at stemmen i hodet mitt forteller meg at ‘’dette vet jeg faktisk’’ dukker opp… ja da er det OGSÅ VANSKELIG.
Jeg er likevel kjempegira på å dra tilbake neste uke, og å vise at jeg ikke har tenkt meg noen vei, selv og guttene mine (bare noen, av og til) gjør det de kan for å teste meg og en gang har gitt det et godt forsøk på å dytte meg laaaangt vekk. De blir ikke kvitt meg enda. This gringa is not going anywhere.
PS: Dette er ganske stas (for meg)! Jeg klarte å få en av de eldste guttene til å lese favoritteventyret sitt for meg; Hans og Grete..
Etter første uke i landsbyen var overstått var jeg overglad og trynet var pynta med et glis jeg ikke helt var forberedt på. Ingen trakassering, ingen åpenlyst utestenging eller mobbing av den nye bleike volontøren som (fortsatt) forstår lite av deres morsmål. Denne uka starta tida i landsbyen ganske så bra, men fikk etterhvert innspill av det jeg hadde frykta da jeg fikk vite at jeg skulle jobbe med de eldste guttene:
Hint av ‘’mobbing’’ og ‘’trakassering’’ i kreative former- i alle fall et sterkt forsøk på dette. Etter kveldsmat en dag prøvde de virkelig å knekke meg. Det pågikk i mange minutter, kanskje 30 – 45. Vel, det var vel egentlig bare to av de som styrte showet, mens resten hang seg på. Jeg har blant annet blitt bedt om å suge ballene til en av guttene (kanskje til og med to- førstemann kunne ikke frasen ‘’suck my balls’’, og jeg kan ikke så mye spansk, så hvem vet). Hmm. Selv om jeg har forventet slik oppførsel, er det likevel noe som setter meg ut når guttunger mellom 11-15 år snakker slik til meg uten å blunke. Overraskende nok klarer jeg tidvis å holde veldig kjeft- det kan jeg takke min talentløse spansk for, sånn at jeg kan gi mitt ‘’Vet du, i dag gidder jeg faktisk ikke å bry meg om drittslenginga di’’- blikk som et alternativ til total ignoranse.
En av guttene har trua med å kaste både kniver og andre mindre skumle gjenstander. Han har faktisk kasta stein på meg (kun én stein da, og han ble litt mindre da jeg uten å si et ord møtte han på veien og understrekte at han tross alt går meg til skuldrene). Dette var en av gangene jeg ikke har klart å dy meg… Lite overrakende må jeg jobbe mye med meg selv, spesielt når det kommer til at de så gjerne ønsker å vise makt og undergrave meg og andre. Jeg har mildt sagt lite peiling på psykologi og pedagogikk (tydeligvis, med tanke på eksempelet overfor) og alt annet som kommer godt med når man skal jobbe med barn og unge. MEN, jeg minner meg selv på hele tiden at disse guttene har en fortid jeg ikke har sjans til å sette meg inn i. Det er i sådan stund jeg blir litt forundret over at vi faktisk får lov til å jobbe her, for vår egen del, men aller mest for ungdommene, som i aller høyeste grad risikerer å bli møtt på helt feil måte… Det store spørsmålet ‘’Hva har egentlig jeg å bidra med?’’ som kommer til å forfølge både meg og bloggen, lyser i sådan stund som et neonskilt på innsiden av netthinna.
Deres utfordrende fortid viser seg ikke bare i deres møte med meg. Det er også i møte med alle våre husdyr- vi har hele fem hunder, i tillegg til de andre som svinser rundt. Det er tydelig at dyrevern og-rettigheter ikke er noe som står høyt på dagsordenen. Så klart, menneskerettigheter først, og selvfølgelig er det noe kulturelt som er med på å øke forskjellen fra mitt vante Norge. Jeg kjenner likevel at dette kommer til å bli en av de største utfordringene i landsbyen. De er hardhendte, noen ganger faktisk innenfor det jeg med mine norske øyne synes er ‘’greit’’. Men det er når de tidvis beveger seg laaaaaaangt utenfor det hobbydyrevernsaktivistmeg synes er ok, whoa, da spennes alle musklene i kroppen. Det å måtte sitte å se på, eller å vite at dette skjer rett bak meg og ikke gi noen som helst reaksjon, i og med at en hvilken som helst reaksjon vil kunne tirre de opp til å være enda mer voldelige.. Dere som kjenner meg kan kanskje forstå hvor mye jeg må tøyle meg. DET ER VANSKELIG. Og da er det godt å ha Eline som må høre på hvor provosert jeg egentlig blir (men det går ganske fort over), sånn at jeg kan la de (og meg selv) starte med blanke ark dagen etter.
Det er ikke bare guttene som er utfordrende. Det å jobbe under en husansvarlig jeg heller ikke forstår språket til er også høyt oppe på lista. Og metodene her.. aia.. Det er så mye som er annerledes, og jeg vet jeg ikke kan komme her å tro jeg vet bedre. Og, når det i hist og pist dukker opp saker og ting som er så inngrodd under huden på meg at dette ikke er måten å fikse det på, og at stemmen i hodet mitt forteller meg at ‘’dette vet jeg faktisk’’ dukker opp… ja da er det OGSÅ VANSKELIG.
Jeg er likevel kjempegira på å dra tilbake neste uke, og å vise at jeg ikke har tenkt meg noen vei, selv og guttene mine (bare noen, av og til) gjør det de kan for å teste meg og en gang har gitt det et godt forsøk på å dytte meg laaaangt vekk. De blir ikke kvitt meg enda. This gringa is not going anywhere.
PS: Dette er ganske stas (for meg)! Jeg klarte å få en av de eldste guttene til å lese favoritteventyret sitt for meg; Hans og Grete..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar